De ti Israels stammer
Del 2
Av Å. Kaspersen
Det er et udiskutabelt faktum at hovedmassen av ti av Israels tolv stammer, sammen med et større antall av Juda og Benjamin stamme, ble bortført til Assyria i årene 740-715 f.Kr. Denne etniske omgrupperingen kan vi lese om i Bibelen. Akkurat dette volder ikke problemer, fordi det står skrevet i Guds ord.
Det som derimot volder problemer for mange, for ikke å si de fleste, er: Hvor ble det av disse stammene og deres etterkommere? Hvor ble det av de millioner av hebreere som var Abrahams, Isaks og Jakobs etterkommere? Ble de assimilert i Det assyriske rike, slik enkelte hevder, og forsvant på den måten? Eller ble de spredt rundt omkring på jorden, utvannet ved inngifte og på andre måter, og forsvant på den måten, slik andre hevder? Disse to teoriene er direkte i strid med de evige pakter Gud opprettet med Abraham, Isak og Jakob (Israel). En tredje teori går ut på at hebreerne vandret videre fra Assyria og inn i Europa, og dermed dannet opphavet til den hvite, europeiske rase -- de kristne nasjoner i nord-Europa. Vi må aldri glemme at Guds løfte til Abraham, var at hans ætt skulle bli overmåte tallrik, så hvor finner man dem i dag? Det er helt klart at det ikke dreier seg om dagens jøder, som jo ikke kan sies å være særlig tallrike. De er en liten minoritet (ca. 16 millioner) i verdenssamfunnet.
Arkeologien har ved en rekke interessante funn løst to store problemer. 1) Hva skjedde med de hundretusener av israelitter som "forsvant" syd for Kaukasus? og 2) Hvilket folk var opphavet til kimmeriene og de gåtefulle, nomadiske stammene som gikk under navnet skytere, et folk som plutselig dukket opp nord for Kaukasus, og på samme tidspunkt i historien? Begge disse folkeslagene var israelitter. Det dreide seg bare om en etnisk omgruppering. Der den ene forsvant, dukket den andre opp.
Denne artikkelen forsvarer teorien om at hebreerne vandret videre innover i det til da stort sett ubefolkede europeiske kontinent og ga opphav til en rekke av Europas nasjoner og kongehus. Det er mange indisier fra både historie og arkeologi, folklore, tradisjoner og legender, som gir støtte for denne teorien. Som vi etter hvert vil oppdage, er den både logisk og fornuftig, og er i harmoni med Bibelen.
Som vi også vil oppdage, utvandret en rekke hebreere vestover allerede fra den tid Israel oppholdt seg i Egypt og senere, etter hvert som utferdstrangen ble for stor og Kanaans land for trangt. Dette gjelder spesielt Dans stamme.
Uforbeholdne løfter
Bibelens store troshelter, Abraham, Isak og Jakob, fikk ved gjentatte anledninger et uforbeholdent løfte fra Gud om at deres etterkommere skulle bli til en mengde folkeslag.
"Og Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det landet som jeg vil vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse. Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes" (1 Mos 12,1-3).
"Og Herren sa til Abram etter at Lot hadde skilt lag med ham: Løft nå dine øyne og se ut fra stedet der du står -- mot nord, mot syd, mot øst og mot vest! For hele det landet som du ser, til deg vil jeg gi det, og til din ætt for alle tider. Jeg vil la din ætt bli som støvet på jorden. Hvis et menneske er i stand til å telle jordens støv, så skal også din ætt kunne telles" (1 Mos 13,14-16).
"Se, jeg slutter min pakt med deg, og du skal bli far til en mengde folk. Ditt navn skal ikke mer være Abram, men ditt navn skal være Abraham, for jeg gjør deg til far for en mengde folk. Jeg vil gjøre deg overmåte fruktbar, jeg gjør deg til mange folk, og konger skal utgå fra deg. Jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg og din ætt etter deg, fra slekt til slekt -- en evig pakt. Jeg skal være Gud for deg og for din ætt etter deg. Jeg vil gi til deg og din ætt etter deg det land hvor du bor som fremmed, hele Kana'ans land, til en evig eiendom. Og jeg vil være deres Gud" (1 Mos 17,4-8).
Disse løftene ble senere gjentatt ved flere anledninger for både Isak og Jakob.
Det er flere ting i disse løftene vi skal merke oss:
1. Abrahams, Isaks og Jakobs etterkommere skulle bli umåtelig tallrike.
2. De skulle bli til en mengde folkeslag.
3. Konger skulle utgå fra dem.
4. De skulle utbre seg mot nord, sør, øst og vest, dvs. i alle retninger.
5. I dem skulle alle jordens slekter velsignes.
6. Disse løftene ble gitt uten forbehold til de tre patriarkene Abraham, Isak og Jakob (Israel).499df9ec-b65d-4877-a52a-8c80fa8795a0
Videre skal vi merke oss at løftet først ble gitt til Abraham. Abraham hadde imidlertid flere barn: Sønnen Ismael med trellkvinnen Hagar, samt seks sønner med Ketura. Både etterkommerne etter Ismael og de andre seks sønnene var naturligvis også Abrahams barn, som kommer under løftet om at Abrahams ætt skulle bli overmåte tallrik. Det var imidlertid Isak, Abrahams eneste sønn med Sara, som ble velsignet på spesiell måte, og som tjente som forbilde på den kommende Frelser. Det var til Isak Gud gjentok løftene hans far hadde fått. Isak var løftets sønn.
Disse løftene ble sist overført til Jakob, sønn av Isak. Det var Jakobs (Israels) tolv sønner, samt Josefs to sønner Manasse og Efraim som løftets ætt skulle utgå fra. Disse tolv (fjorten, når vi regner med Efraim og Manasse) personer var stamfedrene til Israels tolv stammer, og deres etterkommere skulle bli tallrike som støvet på jorden; de skulle bli en mengde folkeslag (nasjoner), og all jordens slekter skulle velsignes av dem.
Her er et meget viktig moment mange bibelgranskere har oversett: Fra og med det tiende kapittel i første Mosebok er Det gamle testamente i hovedsaken beretningen om én mann og hans etterkommere -- Abraham og hans ætt, Israels tolv stammer. Disse ble senere delt i "Israels hus" og "Judas hus". Dette går som en rød tråd fra første Mosebok til Malakias. Det er beretningen om Abrahams ætt fra A til Å. Også i Det nye testamente blir denne tråden spunnet videre. Første Mosebok forteller om ættens opphav, videre kan vi lese om deres utvelgelse, splittelse, frafall og bortførelse. Profetene forteller om deres gjenopprettelse i de siste dager. Hvis vi ikke forstår dette riktig, vil størsteparten av Det gamle testamente være irrelevant for oss som lever i dag. Glem ikke at de gammeltestamentlige profeter ikke skrev så mye til sin egen tid, som de skrev for de siste dager. Det er her det sanne Israel kommer inn i bildet, både det "åndelige" Israel og det bokstavelige sanne Israel! Og det sanne Israel er ikke dagens jøder, som vi har sett i en annen artikkel om khasarene.
Forsvunnet?
I del 1 av denne artikkel så vi hvordan "Israels hus", dvs. nordriket, der ti av Israels tolv stammer hadde bosatt seg, med Samaria som hovedstad, ble bortført til nord-Assyria i årene 740-721 f.Kr. Siden har ingen hørt noe til dem. I hvert fall er det klart at størsteparten av de ti Israels stammer aldri vendte tilbake til hjemlandet. Det dreide seg om over en million mennesker, så hvor ble det av dem?
Før vi går nærmere inn på Israels vandringer fra nord-Assyria og inn i Europa, er det et annet viktig moment vi skal merke oss.
Tidlig utvandring
Utgangen fra Egypt fant sted ca. 1437 f.Kr. Førti år senere gikk avkommet deres over Jordan og satte foten i det forjettede land. (Ca. 1397 f.Kr.) Fra dette tidspunkt fram til bortførelsen til Assyria gikk det over 700 år. Her dukker det opp et stort problem.
1. Sa ikke Gud at Israels barn skulle bli overmåte fruktbare og utbre seg mot alle de fire verdenshjørner?
2. Kanaans land, der de tolv Israels stammer bosatte seg, var ikke stort i utstrekning, ca. 20 000 km2.
3. 700 år er lang tid.
Det var mellom en og to millioner mennesker som dro inn i Kanaans land. Fordi de skulle være overmåte fruktbare, må man jo spørre seg: Hvor stort var egentlig folketallet i 721 f.Kr., 700 år senere? Øyensynlig ikke altfor stort. Enten hadde fruktbarheten vært heller laber i tiden som var gått, eller så var det andre faktorer som kom inn i bildet.
Ville det vært plass til alle disse menneskene på et så lite område etter 700 år, selv med en konservativ befolkningstilvekst? I løpet av de 215 årene Israel oppholdt seg i Egypt, var de økt fra 70 personer til et sted mellom 1-2 millioner mennesker. Dette tilsvarer en fordobling av folketallet hvert 14. år! "Men Israels barn var fruktbare og tiltok sterkt. De økte og ble meget tallrike. Det ble fullt av dem i landet" (2 Mos. 1,7.9).
I 1 Krøn. 21,5 leser vi at det på kong Davids tid var 1,1 million våpenføre menn i hele Israel, samt 470 000 våpenføre menn i Juda. Det vil si at det på kong Davids/kong Salomos tid var et sted mellom 5-6 millioner hebreere i Israels land. Dette var ca. 500 år etter at Israels barn tok landet i eie. Dette er bare en snau tredobling av innbyggertallet på 500 år! Normalt -- og konservativt -- burde det vært fordoblet på 100 år. Det virker mildt sagt underlig at et folk som hadde en eksplosiv vekst fra 70 personer til ca. to millioner på 215 år (fordobling hvert 14. år) bare tredoblet folketallet på 500 år.
Det er rimelig at en rekke hebreere utvandret under Egypt-perioden, og da særlig vestover. En utvandring skjedde også i de 700 årene Israel oppholdt seg i Kanaans land. En rekke historiske funn tyder på det. Etter hvert som utferdstrangen ble for stor, og Kanaans land for trangt, ekspanderte de vestover og nordover. Dette gjelder i særlig grad Dans stamme, som var sjøfarere og utmerket seg ved sin eventyrlyst og utferdstrang. Det er også indisier som tyder på at både hellenerne, fønikerne, Minoa-kulturen på Kreta, trojanerne, bosettinger på Irland, Skottland og i England, samt bosettinger på Spania-kysten og andre steder -- til og med i Amerika -- i større eller mindre grad hadde sitt opphav i utvandrede hebreere lenge før bortførelsen til Assyria. Bevisene peker i retning av at Sems ætt, som var velsignet framfor alle andre folkeslag (1 Mos. 9,26), i stor grad var opphavet til de store kulturene i Den vestlige verden, fra hellenerne til europeerne. Det er de som i størst grad har vært kulturbærerne og har stått for de store oppdagelser og oppfinnelser verden er blitt beriket med. Det er også deres etterkommere, det hvite, kristne Europa (og Det amerikanske folk, som i stor grad nedstammer fra europeerne) som har ført Evangeliet til alle folkeslag. Glem ikke at de skulle være til lys for "hedningene" og at alle jordens slekter skulle velsignes gjennom dem (Es. 49,6; 1 Mos. 12,3; 18,18; 26,4; 28,14).
At de etter hvert så tallrike og fruktbare hebreere utvandret til andre deler av Den vestlige verden, er vel ikke merkeligere enn at europeere og andre utvandret til USA i nyere tid.
Utvandring fra Assyria
I den apokryfiske boken 4 Esra (2 Esdra), som ble skrevet i 1.-3. århundre e.Kr., kan vi lese følgende:
"Du så ham samle en annen, fredelig menneskemengde om seg. Dette er de ti stammer som ble ført bort fra sitt eget land til fangenskap den gang Josjia var konge, han som ble tatt til fange av assyrerkongen Salmanassar. Han førte dem over Eufrat, og de måtte bo i fremmed land. Men de holdt råd sammen og ble enige om å forlate hedningefolkene og dra lenger bort, til et sted hvor menneskene ikke hadde bodd tidligere, for at de iallfall der kunne holde de lover de ikke hadde overholdt i sitt eget land. Så kom de til de vanskelige overgangene ved Eufrat. Da gjorde Den Høyeste jærtegn for dem og stanset elveløpene inntil de var gått over. Reisen gjennom dette området var lang og varte ett og et halvt år. Landet kalles Arsaret, og de ble boende der helt til de siste tider. Men nå har de igjen gitt seg på vandring, og Den Høyeste stanser på ny elveløpene så de kan gå over. Dette er tolkningen av den fredelige menneskemengden du så" (kap. 13, v. 39-47).
Her finner vi en bekreftelse på at Israel ble ført i fangenskap, samt en interessant, historisk opplysning. Uttrykket Arsaret stammer fra et hebraisk ord som betyr "et annet land". Ca. 600 f.Kr. drev lyderne gimeriene (kimmerier, mer om disse senere) ut av Lilleasia, og de bosatte seg i Karpat-områdene vest for Svartehavet. Det er her Esdra lokaliserer dem som Arsaret-folket. Spor av navnet Arsaret finner man i dag i nord-Krim. En av elvene som renner fra Karpatene og ut i Donau heter Sereth.
Den jødiske historieskriveren Flavius Josephus (Joseph Ben Matthias, 37-ca. 100 e.Kr.), har også noen ord om de ti Israels stammer som ble ført i fangenskap til Assyria 800 år tidligere:
"Det er bare to stammer i Asia og europa som er underlagt romerne, mens de ti stammene fram til i dag befinner seg på den andre siden av Eufrat og er en stor folkemengde som ikke kan telles" (Antiquities of the Jews, bok XX, kap. V, 2. Uthevelser tilføyd.)
Mellom Svartehavet og Det kaspiske hav ligger Kaukasusfjellene. Denne fjellkjeden skiller mellom Europa og Asia. Som vi ser på kart 1, strakte Det assyriske rike seg helt opp til Eufrats kilder og Kaukasusfjellene. Det var til disse områdene ti av Israels stammer ble ført i fangenskap av assyrerkongene. Det er områdene syd for Det kaspiske hav som er vuggen til den hvite, europeiske rasen -- som for øvrig kalles Den kaukasiske rase eller Den nordiske rase, "den hvite mann". I disse områdene forsvinner det gamle Israel fra historien og angelsakserne, goterne og en rekke andre stammer dukker opp. De ti Israels stammer gikk aldri "tapt". De mistet bare sin identitet under sin århundrelange vandring vestover fra Assyria. De beveget seg innover i Europa og ble opphavet til den hvite, europeiske rase.
De aller fleste folkevandringer har skjedd den letteste veien, langs elvedalene. Israels vandringer gjennom Kaukasus har satt spor etter seg. Til denne dag finnes det mange landemerker som forteller om deres vandringer. Gjennom studiet av innskrifter på gravsteiner og på annen måte, kommer vi ikke til noen annen konklusjon enn at de folk som bosatte seg i Nord-Frankrike, Syd-Spania, De britiske øyer og de nordiske land, Norge innbefattet, var de "tapte" får av Israels hus. Mange av disse emigrerte senere til Canada, Amerika, Australia og andre steder. "Du skal bli til en mengde folk" var Guds løfte til Abraham, Isak og Jakob.
Skyterne
"Skyterne. Et folk som opprinnelig kom fra Sentralasia. I områdene nord for Svartehavet grunnla skyterne et rike som varte fra 8.-7. århundre f.Kr. til ca. det 2. årh. f.Kr." (Encyclopædia Britannica, 1974 utg. Micropædia, bd. IX. art. Skyterne."
Har du noen gang tenkt over hvor de forskjellige folkeslagene kom fra? I ovennevnte leksikon leser vi at skyterne opprinnelig kom fra Sentralasia, men hvordan kom de dit? Oppsto de spontant i dette området, eller kom de et annet sted fra? Svaret er enkelt og greit: De må jo ha kommet dit et annet sted fra. Hvem var egentlig skyterne, og hvor kom de fra?
Skyterne gikk også under andre navn. De var bl.a. kjent som Sakai. Den greske historieskriveren Herodot (ca. 484-424 f.Kr.) forteller at perserne kalte skyterne for Sakai. Den kjente assyriolog sir Henry Rawlinson (1810-95) tolket en rekke assyriske kileskrifttavler der dette navnet forekommer, og Rev. B.W. Savile sporet disse sakaiene tilbake til Israels ti stammer, dvs. befolkningen i Samaria, som ble bortført av assyrerkongene Tiglat-Pileser og Sargon ca. 721 f. Kr.
På hebraisk betyr skyt "vandrer". Henry Rawlinson uttalte at navnet sakai, slik det forekommer i De akomeniske tavler, er et ariansk uttrykk, og er erstattet med gimiri i de babylonske oversettelser av de persiske og skytiske innskriftene. Rawlinson sier videre at gimiri betyr "stammene", og er den semittiske ekvivalent for for det arianske uttrykk saka. Navnet saka eller sakai (skyterne) forekommer først i kileskrift-inskripsjoner fra ca. 648 f.Kr. Navnet saka, sier Rawlinson, refererer sannsynligvis til tilbedelsen av Gud under dette navnet, eller til et av deres egne navn. Det er antakelig avledet av tsaki, sakitter, isakitter eller Beth-Isak -- Isaks hus. Se f.eks. Amos 7,9.16.
Etter deportasjonen kan man spore Israels hus ved deres to navn: "Beth-Omri" ("Omris hus". Omri var Samarias grunnlegger, 1 Kong 16,23.24) og "Isak", ved avledningen saka, sakai, sakasuna og andre varianter, som alle er avledet av Isak. Prof. Sharon Turner (1768-1847) sier i sin bok History of the Anglo-Saxon at sakai, som på latin ble kalt sacae, var en skytisk nasjon, og ble kalt saca, sacki og sach-sen.
På Krimhalvøya ble skyterne kjent som scolotoi, mens grekerne kalte dem for skuthe/skuthae. Alle varianter av sakai blir oversatt med skyter.
Babylonerne kalte skyterne for gimirra/gimiri, mens romerne også kalte dem kimirri og grekerne kimmeroi. På engelsk blir alle disse variantene av gimiri oversatt med Cimmerian. Henry Rawlinson, som tydet Behistun-klippen i Vest-Iran, sier at det etniske navnet gimri8e7c9c7b-fdc2-48a0-be72-bee904216660 dukker opp i kileskrift på Darius' tid. Det er ekvivalent med det greske kimmeroi, og det walisiske khumri. Rawlinson mente også at det var rimelige grunner til å betrakte cimri eller kimmeri, som først dukket opp i Media og Assyria i det 7. århundre f.Kr., og sacae på Behistun-klippen nesten to hundre år senere, som identisk med Israels hus.
Fra områdene nord for Svartehavet vandret skyterne videre vestover og kom fram til Østersjøen, som tidligere ble kalt Pelagus Scythium, skyternes hav. Prof. Sharon Turner har følgende interessante anmerkning: "De vandrende skyterne gikk over elven Araxes, kom ut av Asia og dukket plutselig opp i Europa i det 6. århundre f.Kr." (History of the Anglo-Saxon.) Fra områdene i Nord-Assyria og Svartehavet, der 2 Esdra og Josefus plasserer Israel, dukket kimmeri, gimri, sacae, getae, massagetae og skyterne opp. De ble senere kjent som gotere, daner, normannere, angler og saksere. Sakaiene vandret også nordover til elven Jaxartes, der de grunnla byen Samarkand, som betyr "Nye Samaria". Det gamle Samaria var, som vi vet, hovedstaden i Nord-Israel.
Herodot (bok IV) gjør det imidlertid klart at ikke alle skytere var av samme rase. Enkelte var siviliserte jorddyrkere, mens andre var ville, slaviske, turaniske nomader. Herodot omtaler sakai som siviliserte. Han nevner også getaene, og at landet disse bodde i, langs Donaus bredder, ble kalt Moesia -- landet til Mose folk.
De gamle historieskriverne Diodorus, Strabo, Herodot m.fl. nevner at skyterne, i likhet med israelittene, regnet svin som en vederstyggelighet. De ofret aldri svin, og ville ikke engang ale opp disse dyrene. Det er påfallende at skyterne, som hadde alle kjennetegnene til israelittene, nettopp kom fra de samme områdene Israel ble deportert til.
Arkeologene har brakt for dagen mange steintavler med inskripsjoner som forteller om assyrerne som bortførte israelittene. Disse tavlene ble funnet i Ninive i 1909, og oversettelsene ble utgitt i 1930. Tavlene, som er datert til ca. 707 f.Kr., har gitt viktige spor å gå etter, og beskriver aktivitetene til et folk som ble kalt gimira, og som levde i landet Gamir. Beskrivelsene av dette landet stemmer med det området israelittene ble deportert til, nemlig Nord-Assyria.
I 679 f.Kr. søkte Israel, eller gimirifolket, frihet ved å vandre nordover under ledelse av en mann ved navn Teuspa. Assyrerne tok dem imidlertid igjen i det øvre Eufrat-distriktet, og beseiret dem. Et større antall israelitter kom seg imidlertid over Kaukasus til områdene ved Svartehavet. De som ikke unnslapp assyrerne, inngikk en allianse med assyrerkongen Esarhaddon, og fikk bosette seg i Sacasene i nord og Baktria i øst. Etter at Assyria falt i 612 f.Kr., vandret de som hadde bosatt seg i Sacasene over Dariel-passet i Kaukasusfjellene og inn i steppeområdene i Syd-Russland. Der ble de kjent som skytere. De som hadde bosatt seg i Baktria, ble tvunget nordøstover, og ble av perserne kjent som massageta og sacae.
Dr. George Moore uttaler følgende:
"Sakaene og getaene, som tidligere invaderte India, sprang ut fra den samme kilde som sakserne og goterne i vest, og var direkte knyttet til israelittene eller et folk som brukte deres språk." (Sitert i R. Capt: Missing Links Discovered in Assyrian Tablets, s. 226.)
Goterne
Skyterne ble senere kjent som gotere eller gothi, trolig fordi getaene, som utgjorde en viktig del av skyterne, var de som oftest var i kontakt med romerne, som kalte dem gothi. Fra områdene nord for Svartehavet vandret skyterne og kom fram til Østersjøen, der de ble kjent som gotere. Goterne inntok bl.a. den største øya i Østersjøen, Gotland, som har sitt navn etter goterne. Göteborg (Gothenburg) og Göta älv har også sitt navn etter goterne.
Dr. George Moore sier i sitt verk British History Traced from Egypt and Palestine at --
"Navnet goter ble, som vi allerede har vært inne på, trolig overført fra Palestina til områdene rundt Det kaspiske hav, der getafolket, sacai, gotere og saksere historisk sett levde sammen" (s. 13).
Sakserne
To av oldtidens historieskrivere, Albinus og Ptolemeus, beretter at sakserne var en skytisk rase som ble kalt sakai, og som kom fra Media, dit Israel ble deportert. Ptolemeus nevner bl.a. et skytisk folk som stammet fra sakaiene, og som ble kalt saksoner. Ordet Saksen er antakelig avledet av "Isaks sønner". Mange østlige språk skriver sunni for "sønner av". "Isaks sønn" blir da til Saac-sunnia. Se f.eks. F. Wallace Connon: Documents of Destiny, London 1958. Professor Sharon Turner, som blir regnet som en av de aller fremste eksperter på angelsaksernes historie, sier i sin bok History of the Anglo-Saxon (1799-1805) at angelsakserne nedstammet fra skyterne som kom til Europa fra medernes byer ved Gosan-elven. Nøyaktig dit Israel ble bortført! "Og kongen i Assyria bortførte Israel til Assyria og flyttet dem til Halah og til Habor, en elv i Gosan, og til byene i Media" (2 Kong 18,11). Prof Turner forteller videre at daner og jyder er israelitter av Dans stamme.
Historiske og arkeologiske beviser tyder på at sakserne stort sett nedstammet fra de vestlige skytere (israelitter) som vandret gjennom Kaukasus og inn i Europa i det 6. århundre f.Kr.
Prof. Sharon Turner uttaler følgende:
"Angelsakserne, lavlands-skotter, normanner og daner har alle sprunget ut fra denne store kilden til den menneskerase vi har kalt skytere og goter. . . .De første skytiske stammer dukket først opp i Europa i det syvende århundre før Den kristne æra. . . .'Skyterne, som tidligere var få og ubetydelige, holdt til i et smalt område av Araxes, men etter hvert utvidet de sine grenser til alle sider inntil de til slutt reiste sitt rike til stor herlighet.' [Diodorus]. . .De vandrende skyter gikk over
Araxes-elven, vandret ut av Asia, og dukket plutselig opp i Europa i det sjette århundre f.Kr." (National Message, 24. des. 1927).
Germanerne
Etter hvert drev sarmaterne, et blandet, ikke-israelittisk folk, skyterne nordvestover i Europa mot Østersjøen. På dette tidspunktet innførte romerne navnet germaner i stedet for skyter, antakelig for ikke å forveksle dem med sarmaterne, som nå okkuperte det tidligere Skytia. Ordet germaner er et latinsk uttrykk som betyr "ekte", og indikerer at germanerne var de ekte skytere. De germanske stammene delte seg i andre grener: angler, sakser, jyder, daner, vikinger, burgundere, lombarder, frankere og andre.
Keltere og gallere
Skyterne kjempet med kimmeriene og drev disse vestover og nordover, der de ble kjent som keltere, gallere og kimbri. De sloss med sine egne da slektskapsbåndene var gått tapt gjennom århundrene. På denne tiden, i det 4. århundre f.Kr., ekspanderte kelterne i alle retninger fra Sentral-Europa. Noen av dem invaderte Italia og plyndret Rom i 390 f.Kr., mens andre vandret til Lilleasia, der grekerne kalte dem galatere. Det var til disse etterkommerne av Israels hus Paulus skrev Galaterbrevet. Enkelte keltere vandret inn i Spania og ble der kjent som iberier -- et gælisk navn for hebreere. Den iberiske halvøy og elven Ebro i Spania er oppkalt etter Eber, som var hebreernes og Abrahams stamfar. Andre keltere vandret over til De britiske øyer og dannet grunnstammen for Det engelske folk.
Det virker som det alminnelige uttrykket "keltere" ble brukt både om kimmerier (cymry), belgier og flere mindre stammer som alle var de første innbyggerne på De britiske øyer og trolig deler av Spania og Portugal. Det er indisier som tyder på at de første keltere som kom sjøveien til Irland, i tillegg til å tale hebraisk (de var tross alt israelitter), også hadde et skriftspråk -- Ogham.
Interessante arkeologiske funn tyder på at kelterne -- israelittene -- på den tid de begynte å vandre over til Irland og Iberia, besøkte Det amerikanske fastland og slo seg ned enkelte steder der. De seilte den samme ruten Colombus fulgte, via Kanariøyene. Fønikerne var store sjøfarere som israelittene seilte sammen med, og vi vet at også Dans stamme hadde skip. De opprettet kolonier i Amerika, først ved elvemunningene i det som nå er Ny-England. Dette blir bekreftet av hundrevis av steininskripsjoner i Amerika. Disse inskripsjonene er på flere språk, bl.a. fønikisk og iberisk/punisk. Oppdagelsen av disse inskripsjonene har endret vår oppfatning om at Amerika var ukjent for Den vestlige verden før Leiv Eirikssons og Colombus' tid. Las Lunnas-innskriften i Ny-Mexico er et eksempel på slik tidlig hebraisk skrift som minner om fønikisk under gresk innflytelse. Inskripsjonen består av ni linjer, og er et sammendrag av de ti bud, nøyaktig slik de er sammenfattet i 2 Mos. 20. En sammenligning av den arkaiske tetragrammaton (de fire bokstavene for Guds navn på hebraisk) i kolonne 10 av Habbakuk-kommentaren (100 f.Kr.) fra Qumran-grotte 1 (der Dødehavsrullene ble funnet) med Las Lunnas-inskripsjonen, går god for sistnevntes ekthet og høye alder.
Det er i det hele tatt gjort mange funn av forskjellige gjenstander i Nord-Amerika som har sitt opphav i et folk som kunstnerisk var langt dyktigere enn den innfødte, amerikanske befolkning -- indianerne -- som heller ikke hadde et eget skriftspråk. Disse gjenstandene er av en helt annen art og kvalitet enn indianernes grove stein-redskaper. Las Lunnas-steinen er nevnt, et annet eksempel er Dighton-steinen ved Dighton, Massachusetts, et skjelett i rustning funnet ved Fall River, samt en over 2000 år gammel armert brystplate av støpt bronse. Det finnes gåtefulle gravhauger rundt Mississippi og Ohio. Flere av disse gravhaugene inneholder skjeletter som er over 2000 år gamle. Disse haugene er konstruert i nøyaktige sirkler og kvadrater, som viser at de som bygde dem hadde store matematiske kunnskaper. Bare i Ohio er det 10 000 slike hauger. I staten New Hampshire finnes en struktur som minner om Stonehenge i England.
I Sentral- og syd-Amerika finnes enda flere beviser for at den hvite rase -- israelittene/fønikerne -- hadde kommet seg over Atlanteren i sin utferds- og eventyrtrang. Maya-kulturen, Azteker-kulturen og Inka-kulturen viser at disse har vært påvirket av "den hvite mann". I mayaenes by Chitzen Itza på Yucatan finner man veggmalerier av afrikanske negre, og ansikter med typiske europeiske trekk. Det er mange ting som tyder på at Maya-kulturen var skapte av den hvite rase.
Da de spanske erobrere først kom til Sentral-Amerika, trodde befolkningen der at de var "hvite guder" som hadde besøkt landet deres tidligere. Colombus beretter bl.a. om en merkelig legende som hadde gått i arv blant den innfødte befolkning på østkysten av dette nye kontinentet. En gang for lenge siden, fortalte sagnet, hadde en flokk med hvite guder kommet over havet fra vest.
Da den spanske erobreren Cortez kom til aztekernes land, ble han kalt "lys-guden" av aztekerne. De omtalte denne guden som "lys og blåøyd, med skjegg", og de hadde kalt ham Quetzalcoatl. Også Inka-kulturen i Syd-Amerika viser innflytelse fra den hvite mann.
Det er bare én menneskerase som har satt slike spor etter seg overalt hvor de har ferdes: den hvite rase, Abrahams ætt. Over hele verden har denne ene rase vandret i sin umettelige trang til å utforske og erobre nytt land. Overalt har de etterlatt seg en arv om sitt geni og nyskapende evner. Som A. de Gobineau sier: "Overalt har den hvite rase tatt initiativet, overalt har de brakt sivilisasjonen til andre" (A. de Gobineau: Moral & Intellectual Diversity of Races, s. 456, 458). Det er få som til fulle forstår bredden og fylden av den velsignelse Gud lyste over Abrahams, Isaks og Jakobs ætt! I dem skulle all jordens folk velsignes. De skulle bringe lys, kunnskap og sivilisasjon til alle andre folkeslag.
Dannan og fønikere
Greske, irske, skandinaviske og engelske skrifter er fulle av antydninger om et folk som ble kalt danai, dannan eller dannoni. Disse ble også kalt fønikere, eller ble omtalt i nær tilknytning til fønikerne. Lakedaimonerne (spartanerne), som var etterkommere etter danaiene, hevdet på den tid ypperstepresten Onias regjerte (300 f.Kr.) at de nedstammet fra hebreerne (1 Makk. 12,7.21).
Legenden sier at Grekenland ble grunlagt av egyptere. Israelittene ble av og til kalt egyptere (2 Mos. 2,19). Den greske historiker Herodot beretter at de mest framtredende av de fremmede som ble utstøtt av Egypt fulgte Danaus (Dan), og senere Kadmus til Grekenland, men at de aller fleste ble ledet av Moses inn i Kanaans land. Kadmus nedstammet fra Kalkol (1 Kong 4,31; 1 Krøn 3,6), som igjen nedstammet fra Juda. (Kalkol og hans bror Darda var sønnesønner av Juda). Kadmus og hans gruppe kom inn i Grekenland etter at Israel var kommet inn i Kanaan. Den gamle regionen Kolchia i Grekenland er oppkalt etter Kalkol. Historiske nedtegnelser forteller om Kalkols etterkommere som vandret vestover langs Middelhavskysten, der de grunnla "iberiske" (hebraiske) handelskolonier. En slik koloni ble kalt Zarah-gassa (nå Saragossa), eller "Serahs festning". Serah var, som vi vet, sønn av Juda.
Irland
Fra Spania vandret ibererne videre til Irland, som de kalte Iberne etter seg selv. Dette navnet ble senere latinisert til Hibernia. Judas sønnesønn Kalkol ble grunnleggeren av den gamle irske kongerekken. Både han og hans bror Darda hadde utvandret fra Egypt før utvandringen til Kanaan.
En av Irlands tidlige krøniker knytter Dannaan-folket eller Tuatha de Dannan (Guds folk) som invaderte Ulster, med de greske danais og spartanere. Ifølge Irlands Annaler av "De fire mestere", beseiret kolonien Tuatha de Dannan firbolgene, og ble derved herrer over Irland. Det er mye som tyder på at Dannan-folket var et høyt sivilisert folk, som var langt dyktigere i kunst og vitenskap enn andre kolonier som hadde slått seg ned på øya. Dannan-folkets ankomst til Irland er datert til ca. 1200 f.Kr., 85 år etter Deboras og Baraks seier, da vi blir fortalt at Dan hadde skip (Dom 5,17).
Troja
Vi husker beretningen om Jakobs sønn Juda, som fikk to tvillingsønner med sin sønnekone Tamar (1 Mos 38). Den ene av disse sønnene ble kalt Serah. Serah fikk fem sønner; en av disse het Darda (Dara, Dardanus) (1 Krøn 2,6). Dardas etterkommere utgjorde en stor prosentdel av Judas stamme som aldri gikk inn i Kanaans land fordi de utvandret allerede under Egypt-perioden.
Ifølge slektstavlene i The Windsor Castle var Dardas etterkommere Erictonius, Troas, Ilus, Laomedan, Priam, Hector, Astynax og Polydor. Historieskriveren Josefus kaller Darda for Dardanus, mens trojanske slektstavler kaller ham Darius. Det var Darda(nus) som grunnla byen/kongeriket Troja 34 år før utgangen av Egypt. Se f.eks. Petavius History of the World. Dardanellene (Hellesponten) bærer fremdeles Dardas navn.
Etter trojanerkrigen og Trojas fall, som iflg. Erastothenes av Alexandria og Apollodurus skjedde 1183 f.Kr., flyktet Hectors fetter Aeneas og hans oldebarn Brutus til Italia. Det skal nevnes at Julius Cæsars familie, gjennom Julia, hevdet å nedstamme fra Aeneas. Ifølge legenden fikk Brutus her en drøm der han ble oppfordret å dra over til England:
"Brutus! Det ligger bak de galliske grenser, en øy omgitt av Det vestlige hav. . . ."
Brutus, som var en etterkommer av Juda/Tamar, og derfor en israelitt, dro, sammen med en større gruppe trojanere, over til England, dit han kom i 1103 f.Kr. Ved Totnes ved elven Dart finner man en historisk minnestein, "Brutus-steinen" til minne om Brutus' ankomst til England. Dette er den første autentiske beretning om en gruppe mennesker som kom til England. Tradisjonen sier at på veien til England kom Brutus over fire andre trojanske kolonier på spanskekysten, og han overtalte dem til å følge seg over til "Hvite-øyene", som England ble kalt den gang. Brutus fikk nå i sinne å grunnlegge en by, Caer-Troia (Ny-Troja). Etter å ha kommet fram til elven Thames, fant han omgivelsene der ideelle, og der grunnla han Ny-Troja, som senere ble kalt Tri-Novantum. Romerne kalte byen Londinum, som senere ble kalt London. Det er kanskje ikke mange som er klar over at elven Thames (Themsen) har fått sitt navn etter trojaneren Thyamis.
Gallere
Fra det 4. århundre f.Kr. invaderte keltiske stammer Nord-Italia, der de ble kalt kimbri. Den romerske historikeren Sallust (86-34 f.Kr.) kalte dem "gallere". Andre romerske historikere omtalte dem som keltere. Moderne historikere har tilsynelatende ikke godtatt de klare indisier på at kimbriene på Jylland og gallerne i Frankrike har et felles opphav: Kimmeriene, som var kjent av grekerne på begge sider av Svartehavet. Både friserne og kimbri har felles opprinnelse i kimmeriene/israelitter.
Skandinavia
Etter at angelsakserne vandret over til England ca. 450-600 e.Kr., ble det tilbake på vestkysten av Norge to viktige grupper av skytisk/israelittisk opphav: Daner og nordmenn. Historiebøkene kaller disse noe uriktig for "vikinger". Den norske befolkning nedstammer så godt som totalt fra disse nordmenn. De var en gren av skyterne som kom fra Skandinavia. De nedstammer fra israelitter av enten den skytiske eller den kimmeriske gren av de gamle gimirri, det assyriske navnet på israelitter.
I sitt verk The Viking Age sier Du Chaillu at --
"Med hjelp av oldtidens greske og romerske skribenter vil en omhyggelig gjennomgåelse av sagaene bidra til å hamre ut en ganske så kontinuerlig historie, og uten noe alvorlig avbrudd i begivenhetenes kjede. Dette kaster betraktelig lys over forfedrene til det engelsktalende folk og deres vandringer nordover fra deres gamle hjem ved bredden av Svartehavet, deres religion og deres bosetting i Skandinavia og England" (National Message, 13. nov. 1926, s. 715).
Norrøn mytologi
Snorres Ynglingesaga forteller om Odin, som ledet asa-folket fra bredden av Svartehavet gjennom Russland til Syd-Skandinavia, der de kom til å utgjøre aristokratiet, den regjerende slekt. Asa-folket kalte seg en guddommelig rase. Det er gjenom eddaene vi hører om de norrøne guddommer Odin, Thor, Frøya, Balder, Frigg etc. Prof. L.A. Waddell har påvist at navnet Thor er avledet av Dar i "Indara", det arianske navnet på Jehova. Thor ble gjort til tordengud.
De fleste gotiske sagaer kretser om Odin, som selv om han på et senere tidspunkt ble mytologisert, likevel var en virkelig, historisk person. Han var leder for asa-folket eller æser (asia-folket) med sitt hovedsete i Asgard i Asia, der han også hadde sin borg Valhall. Odin kom fra Asaheim (Sentral-Skytia). Ifølge Andersons Kongelige ættetavler levde Odin i siste halvdel av det 3. århundre e.Kr. Odin-folket (asa, æser) var kort og godt israelitter som hadde tatt Zoroasters tro, Ashas religion, som Asia har fått sitt navn etter. Asa-folket beseiret de kongelige skytere og inntok deres hovedstad Gerrhus (det nåværende Kiev) ved elven Dniepr. Gerrhus ble kalt Asgard. Asa-invasjonen drev de kongelige skytere (sakai) inn i det nåværende Tyskland, der de ble kjent som saksere. Odin samlet en stor hær i Asgard, og de vandret opp Dniepr-dalen og vestover til Østerjøen, som tidligere ble kalt Pelagus Scythium, skyternes hav. Til slutt kom de til Skandinavia. Det var fra Odins hær Svear at Sverige fikk sitt navn. En av Odins sønner, Balder, ble visekonge over anglerne, og fra ham regner angelsakserne sitt opphav. De to saksiske høvdingene Hengist og Horsa, som kjempet med engelskmennene i det 5. årh. e.Kr., regnet Odin eller "Wodin" som sitt opphav.
Et manuskript i Herald's College forteller om Odin, som i år 250 e.Kr. giftet seg med Freja, datter av den engelske silurkongen Cadwalladr (det var mange småkonger i England på den tiden. Siluria var en engelsk provins med sin egen konge). Cadwalladr nedstammet fra Brutus, som igjen nedstammet fra Juda. Fra Odins sønner nedstammet Rurik, som grunnla Det russiske rike i 840 e.Kr., samt de skandinaviske kongehus. Europa har hatt de fleste kongehus, igjen en oppfyllelse av Guds løfter til Abraham, Isak og Jakob: "Konger skal utgå fra deg."
Rev. Milner viser i sine ættetavler at Odin nedstammet fra kong Priam av Troja, som i likhet med Gallam, Irlands erobrer og Brutus, Londons grunnlegger, nedstammet fra Juda/Serah. Odin bosatte seg senere i Danmark og Syd-Sverige, der han døde. Odin ble senere mytologisert i Syd-Sverige. Byen Odense i Danmark er oppkalt etter Odins komme til Danmark.
Skandinavene har sitt opphav fra områdene syd for Svartehavet og Det kaspiske hav. Den såkalte "nordiske rase" oppsto ikke i nord, men av israelittene i Asia.
Jylland og Danmark
Før anglerne kom inn i Nord-Tyskland, vandret en annen beslektet stamme, jydene til halvøya nord for Angli, og kalte den Jutland (Jylland). Jydene stammet fra Arianas (Persias) juti, som igjen nedstammet fra de av Judas stamme som assyrerkongen Sankerib førte til Assyria i Esekias' tid (2 Kong 18,13). Sankerib sier selv på Taylor-prismet at han tok 200 150 fanger av Juda stamme.
Den jødiske skribenten Eldad (9. årh. e.Kr.) skrev til spanske jøder at på kong Jeroboams tid (975 f.Kr.) var Dans stamme uvillige til å utgyte sine brødres blod, og heller enn å utgyte Judas blod, forlot de Israels land og vandret over til Grekenland og Danmark. (Danmark = Dans mark). De kalte landet for Danmares, Dans land.
Språk
Engelsk, tysk, hollandsk og de skandinaviske språk er alle grener av en sentralstamme: gammel-gotisk, som først ble representert ved runer og futharker, men som igjen er avledet av ariansk/fønikisk. Både gresk og latin har gitt sitt bidrag til det engelske språket, men det vil overraske de fleste å høre at over 75% av de engelske ordene stammer fra hebraiske ord eller deres røtter. Lange sammenlignings-tabeller viser dette klart. Mange språkforskere (etymologer) har bemerket den uvanlig store likheten mellom hebraisk og walisisk. I sin Welsh Grammar bemerker Dr. Davies at omtrent hver eneste side i den walisiske oversettelsen av Bibelen er full av hebraismer. Dr. Duncan M' Dougall sier at man kan ta en hvilket som helst setning på hebraisk og oversette den til gælisk ord for ord, uten å endre det aller minste på setningsbygningen, og man vil i hvert enkelt tilfelle få en korrekt gælisk setningsbygning. Dette kan man ikke gjøre med noe annet europeisk språk, sier han. Rev. Eliezer Williams bemerket at det knapt var en hebraisk rot som ikke hadde sin tilsvarende avledning på engelsk.
Dette er klare indisier på at de første engelskmenn var hebreere, israelitter. Tyrerne og fønikerne, som talte en tidlig form for hebraisk, var de første som kom til "Tinn-øyene" for å lete etter tinn (som de brukte til å lage bronse), bly, sølv og jern. Mileserne og dannan-folket talte hebraisk. Bevisene er overveldene for at hebraisk dannet selve grunnvollen for det engelske språk, ganske enkelt fordi hebreerne var de første engelskmenn.
Minnesmerker
Danittene, som var nært knyttet til fønikerne, har satt spor etter seg på sine vandringer over det europeiske kontinent. Dan var imidlertid også en sjøfarende nasjon, og utvandret også sjøveien. Overalt hvor fønikerne dro, hører vi om danai-folket. Vi finner bl.a. mange stedsnavn f.eks. elver, der navnet er knyttet til Dan: Danube (Donau), Danastris (Dniester), Danapris (Dniepr), Don, Rhodan (Rhone), Eridan (Po). Også andre navn er knyttet til Dan: Danzig, Codan (Østersjøen), Danmark, Doncaster, Dannonia, (Devonshire), Dundalk, Donegal. Det er ikke så oppsiktsvekkende at erobrere oppkalte steder etter seg selv. Ser vi på et kart over Aleksander den stores hellenistiske rike, ser vi at omtrent hver eneste by bærer navnet Aleksandria eller Aleksandropolis. Et av Dans kjennetegn var at han skulle sette spor etter seg, "som en slange på stien" (1 Mos 49,17).
På Krimhalvøya ved Svartehavet er det funnet mange dysser og gravhauger med interessante inskripsjoner som forteller om hebreernes vandringer. Prof. Bruce Hannay nevner f.eks. et slikt manuskript som ble funnet i en av disse gravhaugene, og som lyder:
"Jeg er Jehudi, Mose sønn, sønn av Jehudi den mektige, en mann av Naftali stamme, som prins Salmanesser i Israels konge Hoseas dager bortførte fra Samaria sammen med de andre Israels stammer. De ble bortført til Halah, til Habor -- som er Kabul -- til Gozan og til Chersonesus -- som er Krim."
På Krim har man også funnet tallrike gamle gravkammere med hebraisk/fønikiske innskrifter på gravsteinene. Prof. Chwolsen fra Petrograd tydet syv hundre av disse inskripsjonene. En av disse lyder:
"Dette er gravsteinen til Buki, sønn av presten Itzhak. Måtte hans hvile være i Eden ved tiden for Israels frelse. I året 707 av vår landflyktighet." Hvis vi daterer dette fra Samarias fall i 717 f.Kr. stammer gravsteinen fra ca. 15 f.Kr.
Det er påfallende at det finnes så mange minnesmerker etter hebreere på Krim, og at de av en eller annen grunn blir ignorert av moderne forskere.
Raser
Stikk i strid med tilvante forestillinger var Adam en hvit mann. På hebraisk er betydningen av ordet Adam, aw-dam, "å vise blod i ansiktet", å være "lys, rødkinnet, å være i stand til å rødme" -- et særtrekk for den hvite rase. (Se Strong's Concordance, #119, 120 GT.) Det er tydelig at Adam ble kalt aw-dawm fordi han hadde disse særtrekkene -- en lys hud med rødaktig skjær på grunn av blodets fargestoff, hemoglobin, som vistes gjennom den pigmentløse huden. Dette er betydningen av ordet Adam, og disse fysiske særtrekkene til aw-dawm finnes bare hos den hvite rase. At også Adams hustru Eva var av samme rase, er vel selvinnlysende. De var begge fullkomne, skapt i "Guds bilde".
Blant Dødehavsrullene som ble funnet i grotte 1 finnes en rull som kalles Genesis Apocryphon, også kalt Patriarkenes rull. Her står det at Abrahams hustru Sara hadde "hvit og myk hud", og at hun hadde langt, vakkert hår. Abraham nedstammet i rett linje til Sem, Noas sønn. Noa selv nedstammet i rett linje til Adam. Det er ikke grunnlag for å tro annet enn at også Noa, Sem og Abraham var hvite. Dette strider vel mot de vante forestillinger, men det er ikke grunnlag for å tro annet.
Laban, Rebekkas bror, var sønn av Nakor, Abrahams bror. Abraham ønsket at hans sønn Isak skulle ha en hustru av hans egen slekt (1 Mos 24,4). Navnet Laban betyr "hvit". Det er ikke grunn til å tro annet enn at resten av Abrahams slekt var hvite. Isak, Abrahams sønn var naturligvis også en hvit mann.
Alle indisier tyder på at bibelens israelitter, Abrahams etterkommere, tilhørte den "nordiske rase", med lys hus, klassiske trekk, lyst hår og blå øyne. Egyptiske relieffer viser bl.a. fanger fra Kanaan, som viser utseendet til israelittene/judaittene. De avbilder dem som høyvokste mennesker med alle europeiske trekk. Naturligvis var det også variasjoner blant dem. Har noen egentlig tenkt nøye over hvem som opp gjennom historien og fram til denne dag utgjør Abrahams etterkommere? Han skulle jo bli til "en mengde folkeslag (nasjoner)". Det er ikke afrikanere, heller ikke asiater, men den hvite, europeiske rasen som befolket Den vestlige verden. Så enkelt er det.
I sitt verk The Passing of the Great Race (1916) påpeker historikeren Madison Grant at sacai (skyterne, israelittene) var blonde, lyse mennesker som antropologisk sett var langskaller. Han nevner også at historikeren Strabo kaller disse menneskene for skytere og sakasener.
Romerske forfattere omtalte germanerne som "høyvokste, blonde og blåøyde" (Aschehoug/Gyldendals ettbinds-leksikon, art. germanere.)
Både essenerlitteratur og andre kilder forteller at israelittene, og Jesus selv, var høye, lyse, blonde, blåøyde mennesker. I en rapport som Pilatus sendte til keiseren, beskriver han Jesus slik:
"En dag da jeg gikk forbi Siloa, så jeg mange mennesker som var samlet. I midten av denne gruppen la jeg merke til en ung mann som lente seg mot et tre og stille og rolig talte til forsamlingen. Det ble meg fortalt at dette var Jesus. Det kunne jeg egentlig ha tenkt meg, så stor var forskjellen mellom ham og de som lyttet til ham. Hans gylne hår og skjegg ga ham et nærmest himmelsk utseende. Han så ut til å være rundt tredve år gammel. Aldri før hadde jeg sett et så mildt ansikt med en slik opphøyd ro. Hvilken kontrast mellom ham og hans tilhørere, med deres svarte skjegg og svartmuskete utseende." (Uthevelser tilføyd.) Dette manuskriptet befinner seg i Archo-bindet i Konstantinopel som kap. VIII, Valleus' anmerkninger -- Acta Pilati, eller Pilatus' rapport til keiseren om Jesu arrestasjon, rettssak og korsfestelse.
I Archo-volumet finner man også et intervju med Gamaliel, som beskriver Jesus slik:
e2ec4b25-4c33-4abe-a1fd-dedbd958fb9f
"Josef er en tømmermann. Han er svært høy. . . .Håret hans ser ut til å ha vært kastanjebrunt i yngre dager. Øynene hans er grå. . . .Jesus. . . .Han er et bilde på sin mor, men har ikke hennes myke, runde ansikt. Håret hans er noe mer blondt enn hennes, noe som også kan skyldes solen. Han er høy. . . .Øynene hans er store og blå." (Uthevelser tilføyd.) Denne beskrivelsen faller sammen med den beskrivelsen Pilatus ga.
Enda en beskrivelse av Jesus finner vi fra Publius Lentrelus i et brev til keiseren i Rom. Publius Lentrelus bodde i Judea på keiser Tiberius' tid. Dette brevet dukket først opp i skriftene til erkebiskop Anselm av Canterbury i det 11. århundre:
"På denne tid bor det i Judea en mann av helt spesiell moral. Hans navn er Jesus Kristus. Hans etterfølgere elsker og tilber ham som Den udødelige Guds Sønn. . . .Han er en høy, velproporsjonert mann med et vennlig og ærverdig utseende. Håret hans har en farge som knapt kan etterlignes, og som faller i elegante krøller. . . .kinnene hans er lytefrie, med en frisk rødfarge. . . .Skjegget hans har en farge som passer til håret. . . .Øynene hans er tindrende blå, klare og rolige." (Uthevelser tilføyd.)
Det skal nevnes, at da den engelske maleren William Holman Hunt i 1840-årene fikk i oppdrag å male Jesus, "Verdens lys", gjorde han grundige forundersøkelser for om mulig å finne ut hvordan Jesus hadde sett ut. Var han mørk, eller var han lys? Holman Hunt reiste bl.a. til Jerusalem for om mulig å komme på sporet der. Etter alle sine forundersøkelser malte han Jesus, Verdens lys -- lys og blond, med blå øyne.
Vi har av og til hørt fra talerstolen at Jesus lignet på en hvilket som hest araber. Synes du ovennevnte beskrivelser passer på en mann med et østerlandsk, eller arabisk utseende?
Flere av oldtidens skribenter, som f.eks. Polemon av Ilium, Galienos og Klemens av Aleksandria, beretter at sakaiene eller skyterne, var lik kelterne og germanerne i utseende, lyse, med rødaktig hud. Ammianus (ca. 350 e.Kr.) beskriver den skytiske stamme alanerne som "høye og vakre, med et nesten gult hår og et fryktinngytende blikk." I sin bok The Ultimate World Order avslører major R.H. Williams at de opprinnelige italienere var lyse i huden og hadde blondt hår og blå øyne. De opprinnelige grekere (som var israelitter) ble beskrevet (ifølge Polemo) som lyshudete med rødskjær, blondt hår -- en høy, muskuløs mennesketype med blå øyne. (Se f.eks. Elizabeth C. Evans: Physiognomics in the Ancient World, den jødiske lege og sofist Adamantios (4. årh. e.Kr.), Hans F.K. Günther: The Racial Elements of European History m.fl.) Når vi ser på statuer av de gamle grekere, minner de ikke mye om dagens grekere. De var av en utpreget nordisk type.
I den talmudske litteratur blir Jakobs sønn Josef beskrevet som "hvit" og fager, med et ansikt som blusset som en rose. Det er ikke mye arabisk ved denne beskrivelsen, som heller passer på en nordisk mennesketype.
Det er den hvite, europeiske rase, hebreernes etterkommere, som har vært de store oppdagere, kolonibyggere og sivilasjonsskapere. Selv i dag er det den hvite mann som erobrer de høyeste fjell, de tørreste ørkener, de kaldeste poler og de dypeste hav -- ja, selve verdensrommet. Overalt hvor den hvite mann slo seg ned, grunnla han blomstrende nasjoner. Den hvite rase er den eneste som er blitt til "mange nasjoner." Gud hadde velsignet dette folket framfor alle andre folkeslag, ikke bare med fruktbart land på den vestlige halvkule, men på mange andre måter. Den hvite mann er blitt verdens mest framgangsrike jorddyrkere. Det er den hvite mann som har frambrakt kunstens store skikkelser i litteratur, musikk og bildende kunst. Den hvite mann har stått for de store oppfinnelser og teknologiske nyvinninger som har gjort livet lettere for jordens innbyggere. "I deg skal all jorden velsignes", var Guds løfte til Abraham, og vi ser at disse løftene til fulle er gått i oppfyllelse.
Det er den hvite mann som har brakt Evangeliet om Jesus til alle jordens folkeslag. Det er han som har trykt 97% av all verdens bibler. Det er påfallende at apostlene dro vestover med Evangeliet, og ikke østover. De dro i kjølvannet til "de tapte får av Israels hus", og det var også disse som var de første til å ta imot budskapet. Senere ble "de tapte får av Israels hus" de fremste forkynnere av Sannheten. Dette lyder som en lovsang over den hvite mann og kan kanskje oppfattes som "rasisme". Det er imidlertid ikke "rasisme", men et uomgjengelig faktum, som er grunnlagt på Guds egne ord og hans egne løfter til Abrahams ætt, "den hvite mann". Sviktet Gud disse uforbeholdne løftene til de store trosheltene? Aldri! Ingen andre folkeslag har fått disse store løftene. Det lar seg ikke bortforklare. Gud hadde aldeles ikke til hensikt at dette folket, Abrahams, Isaks og Jakobs ætt skulle forsvinne og utvannes når det kom i kontakt med andre raser. Guds løfter til trosheltene i fordums tid var uforbeholdne evige. "Du skal bli til mange folk."
Et omfattende emne
Denne artikkelen har bare forsøkt å gi et oversiktsbilde over hebreernes vandringer både før og etter deportasjonen til Assyria. Det er et stort og vidløftig emne, som krever et omfattende studium av tilgjengelig kildemateriale. Det er ikke plass her til å gå inn i alle detaljer, og flere emner er utelatt, av hensyn til oversikten.
Det er en legende som sier at profeten Jeremias kom til Irland i 586 f.Kr., sammen med en hebraisk prinsesse som giftet seg med en irsk prins (som nedstammet fra hebreerne) og førte den irske kongerekke videre. Dette og andre emner som har med Israels vandringer å gjøre, vil jeg ta opp i etterfølgende artikler.
Det er sikkert noen som vil hevde at mye av dette stoffet er bygget på myter og legender, og derfor ikke kan tas alvorlig. Det er imidlertid slik at en legende (sagn) er bygget over en virkelig hendelse, og derfor gir viktige, historiske hint. Eksempler på dette er norrøn mytologi, Arthur-legendene, irske sagn, samt greske og romerske sagn. Disse sagnene bygger på virkelige, historiske hendelser, som senere er blitt kledd i atskillige flere fjær enn den opprinnelige fjæra. Hendelsen er blitt en legende -- et sagn. Disse gir imidlertid viktige nøkler, bl.a. i våre studier av folkevandringer og nasjoners oppkomst.
Hvorfor vier ikke moderne historikere, etnologer og arkeologer det gamle Israel større oppmerksomhet? Hvorfor ignorerer de tilsynelatende de klare indisier på at Israel er opphavet til den hvite, vestlige verden? Svaret er enkelt. Moderne forskere har ingen tro på Bibelen og dens beretning om menneskets og folkeslagenes opprinnelse. Deres vantro får dem til å ignorere eller fortie viktig materiale som bekrefter Bibelens troverdighet. De prøver derfor å belyse historien fra helt andre vinklinger. I likhet med mennesket, hevder moderne forskning, oppsto også nasjonene nærmest av seg selv. Skyterne "oppsto" i Asia, og Europa ble etter hvert befolket med folkegrupper som alle "kom et eller annet sted fra" i Asia, bare ikke syd for Kaukasus, der Israel ble bortført! Ironisk nok kaller forskerne den hvite rase for "Den kaukasiske rase", og sporer den tilbake til Kaukasus-områdene. Hvis forskerne hadde belyst det hele fra bibelsk ståsted, og gått over Kaukasus, ville de løst problemet på gåten. Men da ble de samtidig tvunget til å ta Bibelens beretning om menneskets og nasjonenes/folkeslagenes opprinnelse nærmere i øyesyn. Så enkelt er det.
Som nevnt tar denne artikkelen bare sikte på å gi et overblikk over hebreernes vandringer. Det er store mengder stoff som må gjennomgås for å kunne skrive en slik artikkel, og mulighetene er derfor til stede for at det kan ha sneket seg inn feil og unøyaktigheter. Det er imidlertid ikke de enkelte detaljer som er viktige, men derimot helhetsbildet: Hva skjedde med Abrahams ætt, som skulle bli umåtelig tallrik? Hva skjedde med Bibelens israelitter, som forsvant fra sitt eget land? Denne artikkelen har forsøkt å klargjøre disse spørsmålene ut fra alle indisier som foreligger.
Copyright (c) 1996: Å. Kaspersen
Indsat med tilladelse fra forfatter Å. Kaspersen