Det er en fundamental naturlov og et allmengyldig prinsipp at enhver virkning har sin årsak. Dette gjelder også historiens gang. Kriger, revolusjoner, politiske tiltak etc. er alle virkninger som har sin årsak. Den som vil gå historien nærmere etter i sømmene for å kartlegge de skjulte årsaksforholdene til de synlige virkningene, kan imidlertid komme til konklusjoner som ikke er i samsvar med den generelle opinion og de vanlige historiebøker, som jo styrer opinionen. Uttrykket «konspirasjon» defineres som sammensvergelse, anslag, intrige, kabal, renker/renkespill. Det er et ugjendrivelig faktum at det har foregått utallige sammensvergelser/konspirasjoner både på den politiske arena og på andre områder opp gjennom tidene. Dette kan ingen benekte. Et berømt eksempel er mordet på Gaius Julius Cæsar i 44 f.Kr. etter en sammensvergelse ledet av Brutus og Cassius. Det er mange andre lignende sammensvergelser opp gjennom historien uten at de blir stemplet som «konspirasjonsteorier». Slik uttrykket brukes i dag, har det negativt fortegn og er blitt et synonym for «ytterliggående synspunkter».

Det skal liAttentatet på Julius Cæsar i 44 f.Kr. var en konspirasjon, en sammensvergelse ledet av Brutus og Cassius. Maleri av Vincenzo Cammucini, 1798kevel ikke benektes at det idag vrimler av ytterliggående teorier og synspunkter, hvorav enkelte grenser til det bisarre. Noen ser en konspirasjon eller en konspiratør bak hvert hushjørne og bak hver busk. Dette er den ene yttergrensen, mens den andre er å hevde at historie skjer tilfeldig. Dette er også i tråd med utviklingslærens «tilfeldigheter». Man skal imidlertid ikke kaste spebarnet ut med badevannet og skjære alt over samme kam. Det er også et balansert syn som bør prege den nøkterne søking etter sannhet.

Det vi ønsker å belyse i denne artikkelen er: Skjer historie tilfeldig, eller er den styrt og planlagt? Når vi nå kommer inn på «konspirasjonsteorier», vil vi koke det ned til følgende spørsmål: Foreligger det en organisert sammensvergelse eller kabal, dvs. konspirasjon, som de siste to hundre årene har planlagt og styrt historiens gang for å oppnå det forjettede mål, verdensherredømmet — Den nye verdensorden? Vi er ikke interessert i renkespill på lokalplanet/lokalpolitikken, men i verdenssammenheng.

Svaret er et ubetinget ja! Det er godt dokumentert, og jeg vil hovedsakelig la insidere i denne kabalen bekrefte påstanden med deres egne ord. Her er det ikke snakk om «konspirasjonsteorier», det er renkespillernes egne ord.

Analytikeren R.E. McMaster Jr. sier det slik: «Det er to syn på historien: (1) Historie skjer tilfeldig, eller (2): Den er planlagt. Publikum blir i det store og hele fortalt at historie skjer tilfeldig. Men de øverste ledersjiktene. . .vet at historie er planlagt» (R.E. McMaster Jr.: The Power of Total Perspective).

Publikum blir programmert til å tro at historie skjer tilfeldig, og mediene og historiebøkene gjør her en god jobb. Men politikere i toppsjiktet vet at det ikke er slik, og for å skjule den virkelige historie blir den kamuflert som «konspirasjonsteorier» etc. Som Ted Flynn sier:

«Mediene går til kraftig latterliggjøring av personer som hevder at det eksisterer en eller annen form for sammensvergelse som tar sikte på å drive oss inn i et verdensherredømme. Standardangrepet hevder at den såkalte 'nye verdensorden' bare er et produkt av intolerante personer på høyrefløyen i begynnelsen av forrige århundre — antisemittiske rasister som handlet etter tradisjonene i de så ofte tilbakeviste Sions Vises Protokoller. . . .En måte å sverte noen på som har kjennskap til historie og vet hva som foregår bak kulissene, er å framstille vedkommende som en halvgal høyreekstremist» (Ted Flynn: Hope of the Wicked, s. 2).

Yndet taktikk

En yndet taktikk som ofte blir benyttet for å diskreditere visse kjernesannheter, er å assosiere dem med suspekte ideologier/personer/ytterliggående grupper som har en dårlig klang i samfunnet. Det kan tenkes at disse står for den samme sannhet/sannheter, og når disse sannhetene blir brakt på bane, blir de mistenkeliggjort fordi også ytterliggående elementer står for de samme sannheter. Dette er å kaste spebarnet ut med badevannet.

En sannhet kan stå på egne føtter uten å bli slått i hartkorn med noe som helst. En sannhet er en sannhet, uansett hvem som forfekter den, og en sannhet som blir stemplet som «konspirasjonsteori» blir ikke mindre sannhet av den grunn.

Folkeopinionen blir dannet av massemediene, lærebøker og alminnelig tilgjengelig litteratur. Dette er den «politisk korrekte» linjen. Men en mynt har også en bakside, og baksiden kan gi viktige opplysninger om mynten.

«Politisk korrekt»

Det finnes rikelig med solid dokumentasjon over historiens gang, politiske begivenheter etc. som ikke finner veien inn i de «politisk korrekte» kanalene. Dette gjelder i særlig grad verdenshistorien de siste to hundre årene. Denne type informasjon følger den «politisk ukorrekte» linjen.

Så er spørsmålet: Hvorfor er det så vanskelig å få tak i litteratur som følger den «politisk ukorrekte» linjen? «Politisk korrekte» historiebøker er gjerne stereotype når det gjelder å komme fram til kjernepunktet i historiens gang, dvs. forholdet mellom årsak og virkning. Denne fremstillingsmåten har sin rot i historikerens forutfattede synspunkter som er formet av den «politisk korrekte» linje — i dette tilfellet at historie skjer tilfeldig. Men sett at historie ikke skjer tilfeldig. Da gir den «politisk korrekte» versjonen et skjevt og mangelfullt bilde når det gjelder de virkelige årsaksforholdene. Det er denne «politisk korrekte» versjonen som finner veien ut til det brede publikum, og som danner folkeopinionen. Det skal også bemerkes at så vel historikere som forskere på forskjellige områder får problemer med sin karriere hvis de ikke følger den «politisk korrekte» linje. Dette er en alvorlig hemsko for den frie forskning, og gir grunn til ettertanke. Vi har sett eksempler på dette med «politisk ukorrekte» historikere som har stilt spørsmål ved «politisk korrekt» historie.

Det foreligger som sagt rikelig med solid dokumentasjon som viser at historien ikke skjer tilfeldig, men formes av mektige krefter som styrer de to sentrale aspektene av verdenssamfunnet: verdensøkonomien og massemediene. Dermed har de også full kontroll over politikken og folkeopinionen. Disse mektige kreftene har et ambisiøst mål i sikte, nemlig verdensherredømmet. Da er det heller ikke så vanskelig å forstå hvorfor litteratur som ikke følger den «politisk korrekte» linje har store problemer med å nå ut til det brede publikum. Sannheten er nemlig statens (den korrupte stat) største fiende, og det er bare de som har noe å skjule som tyr til alle midler for å undertrykke den.

Illuminati

Den 1.Adam Weishaupt stiftet Illuminati-ordenen den 1. mai 1776. Ordenens mål var å arbeide for verdensherredømmet. Den engelske professor John Robison avslørte Weishaupts orden i sin bok «Proofs of a Conspiracy» (Beviser for en konspirasjon) fra 1798 mai 1776 grunnla professor i kirkerett ved Ingolstadt-universitetet i Bayern, Tyskland, det hemmelige selskap Illuminati. Det er vel riktigere å si at Adam Weishaupt bare videreførte ideologiene/filosofien til de hemmelige selskaper som hadde eksistert i årtusener, og med det samme mål for øye, nemlig verdensherredømmet. Vi finner den samme filosofi hos Platon, fire hundre år før Kristus. Med Weishaupt gikk bare målsettingen til de hemmelige selskaper inn i en mer organisert, målrettet og virksom fase. Weishaupts illuminati er ikke fantasi, men dokumentert historie. Det er også dokumentert fra pålitelig hold hva som var Illuminatis hensikter.

Tittelbladet fra John Robisons bok fra 1798, der han avslører Illuminatis mål og hensikterI 1797/98 utga den engelske professor John Robison en bok han kalte Proofs of a Conspiracy (beviser for en sammensvergelse). Weishaupt hadde invitert Robison til å slutte seg til Illuminati, men de hadde feilberegnet Robisons karakter. Det varte nemlig ikke lenge før han gjennomskuet Illuminatis virkelige hensikter.

I boken sin avslørte professor John Robison Illuminatis planer, og at frimurerlosjene faktisk tjente som arnesteder for den nye filosofien til Weishaupts selskap. Illuminatis ideologier, uttalte Robison, var å avskaffe all religion og alle sivile styresmakter, med verdensherredømme som det endelige mål (Proofs of a Conspiracy, s. 7, 91, 123). Weishaupts Illuminati og dens målsetting er ikke konspirasjonsvrøvl, det er dokumentert historie. Vi finner den samme ideologien i Platons verk Staten (400 f.Kr.) og Karl Marx' Kommunistiske Manifest (1848) — som for øvrig er en videreføring av Weishaupts prinsipper, men under et nytt navn og en ny kappe. Illuminati opererer i dag under andre former og under andre navn, men ideologien og målsettingen er den samme. Dette kan man utlede av uttalelser toppskikkelser på verdensarenaen har latt falle. Weishaupts orden har bare skiftet drakt.

Walter Scott

I sitt verk The Life of Napoleon Buonaparte (1820), forteller den skotske forfatter Sir Walter Scott (1771–1832) at begivenhetene som ledet opp til den franske revolusjon var iscenesatt av pengebaronene (Rothschild-dynastiet) og Illuminati, som via sine agenter ledet an i terrorveldet. Det er påfallende at dette verket som fortalte mye av den opprinnelige sannhet, er meget vanskelig å oppdrive. (Artikkelen er skrevet i 2008.I sitt verk «The Life of Napoleon Buonaparte» fra 1820 avslører Sir Walter Scott at det var pengebaronene (Rothschild-familien) og Illuminati som planla og iverksatte Den franske revolusjon

Idag kan verket lastes ned gratis fra Internett.) Walter Scotts verk kan på ingen måte karakteriseres som «konspirasjonsteorier». Han var en samtidig av både Weishaupt og Napoleon, og hadde tilgang til førstehånds dokumentasjon.

Benjamin Disraeli

En aDen tidligere britiske statsminister Benjamin Disraeli (Lord Beaconsfield) avslører i sin bok «Coningsby» fra 1844 at verden blir styrt av makthavere bak kulissenev de som definitivt visste hva han snakket om, var den tidligere britiske statsminister Benjamin Disraeli. Han var statsminister to ganger, i 1868 og 1874–80. I 1844 skrev han en roman han kalte Coningsby, the Last Generation. Her lar han en av hovedpersonene i romanen, Sidonia (som er ingen ringere enn Lord Rothschild) formane sin unge protegé Coningsby med følgende ord:

«Så du ser, min kjære Coningsby, at verden blir styrt av ganske andre personer enn de som ikke befinner seg bak kulissene forestiller seg» (Benjamin Disraeli: Coningsby, the Last Generation (1844)). Med andre ord: Det er de som befinner seg bak kulissene som styrer verden. Disraeli uttalte også at «Dagens styresmakter har ikke bare å gjøre med andre regjeringer, konger og ministre, men også med de hemmelige selskaper som har sine skruppelløse agenter overalt, og som i siste øyeblikk kan velte planene til alle styresmakter».

Med andre ord: Det er de hemmelige selskaper som kan velte planene til alle styresmakter. De er de virkelige maktfaktorer bak kulissene. Felix Frankfurter var i sin tid et fremtredende medlem av den amerikanske Høyesterett. Han ble nominert i 1939 av president Franklin D. Roosevelt etter henstilling fra sin rådgiver Bernard Baruch. Frankfurter kom med følgende uttalelse i 1952, og ordene hans er omtrent et ekko av Disraelis Sidonia:

«De virkelige herskerne i Washington er usynlige og utøver sin makt der de befinner seg bak kulissene» (Felix Frankfurter, 1952). Dette er ikke «konspirasjonsteorier» av ytterliggående fantaster — det er uttalelser av personer i høye stillinger som definitivt visste hva de snakket om.

Woodrow Wilson

USAs tidligere president Woodrow Wilson var klar over at det eksisterte en skjult maktfaktorWoodrow Wilson, som var USAs president i årene 1913–1920, var klar over at det eksisterte en skjult maktfaktor, en makt bak kullissene: «Enkelte av de fremste menn innenfor produksjon og handel i De forente stater er åpenbart redd for noe, og nærer frykt for noen. De er klar over at det et eller annet sted eksisterer en maktfaktor som er så organisert, så snedig og vaktsom, så tilpasset, gjennomtrengende og total, at de gjør best i å ikke snakke altfor høyt når de omtaler den i negative ordelag» (Woodrow Wilson i The New Freedom, 1913).

Franklin D. Roosevelt

USAs tidligere president Franklin D. Roosevelt var en insider som avslørte at pengebaronene eide den amerikanske regjeringI 1933 skrev USAs president Franklin D. Roosevelt et brev til «oberst» Edward Mandell House, som i sin tid var rådgiver og «annet jeg» til USAs president under 1. verdenskrig, Woodrow Wilson:

«Den virkelige sannhet, som både du og jeg er klar over, er at et økonomisk element i de store sentrene har eid regjeringen helt siden Andrew Jacksons dager» (Franklin D. Roosevelt i brev til Edward Mandell House, 21. november 1933. Sitert i Ted Flynn: Hope of the Wicked, s. 2–3).

Edward Mandell House var sønn av Rothschild-agenten under Den amerikanske borgerkrig, Thomas W. House, og sønnen Edward representerte interessene til Rothschild-bankene. Dette går fram av Caroll Quigleys bok Tragedy and Hope, en bok som ble fjernet fra markedet fordi den kom med for mange avsløringer. Både president Wilson og ikke minst hans nære venn og rådgiver Edward Mandell House var insidere som visste hva de snakket om. «Både du og jeg er klar over. . .den virkelige sannhet» uttalte den amerikanske president.

Den britiske Den britiske historiker Arnold Toynbee avslørte at en maktfaktor arbeidet på å frata nasjonene deres selvstendighethistoriker Arnold J. Toynbee (1889–1975), som ingen vil anklage for å fare med «konspirasjonsteorier», lot falle disse opplysende ordene under en tale i København i 1931: «For tiden arbeider vi i all stillhet, og med all vår makt for å rive denne mystiske kraft som kalles suverenitet ut av hendene på verdens nasjonalstater» (Arnold J. Toynbee i en tale for the Institute for the Study of International Affairs, København, juni 1931). Bemerk også at Toynbee bruker uttrykket «vi».

Winston Churchill

Den tidligere britiske statsminister Sir Winston Churchill avslørte at en verdenssammensvergelse sto bak den franske revolusjon, alle samfunnsfiendtlige bevegelser i det 19. århundre, samt den russiske revolusjon i 1917I 1920 skrev den britiske statsleder Sir Winston Churchill (1874–1965) en oppsiktsvekkende artikkel i avisen Illustrated Sunday Herald. Churchill var klar over at det eksisterte en verdenssammensvergelse ledet av sære personer som både var årsak til Den franske revolusjon, bolsjevikrevolusjonen i Russland i 1917 og enhver sammfunnsfiendtlig bevegelse i det 19. århundre: «Helt siden Spartakus-Weishaupt [Spartakus var Weishaupts dekknavn], Karl Marx, Trotsky, Rosa Luxemburg og Emma Goldman, har denne verdenssammensvergelsen hele tiden økt. Denne sammensvergelsen spilte en avgjørende og gjenkjennelig rolle i tragedien rundt den franske revolusjon. Den har vært hovedkilden til enhver samfunnsfiendtlig bevegelse i det 19. århundre. Og nå har denne gruppen sære personer fra underverdenen i Europas og Amerikas store byer grepet det russiske folk i håret og er blitt de ubestridelige herrer i dette store riket» (Sir Winston S. Churchill i Illustrated Sunday Herald, 8. februar 1920). Winston Churchill var så avgjort en insider som kjente «den virkelige sannhet» som Franklin D. Roosevelt berørte i sitt brev. Denne sannheten hadde den britiske statsminister god kjennskap til, der han satt på Jalta i 1945 sammen med frimurerbrødrene og insiderne Franklin D. Roosevelt og Josef Stalin og med et pennestrøk overga Østeuropa til Stalin.

Council of Foreign Relations

Det amerikanske Council of Foreign Relations (CFR) ble opprettet i 1921. President Woodrow Wilsons nære venn og rådgiver Edward Mandell House spilte en nøkkelrolle ved opprettelsen av denne innstiftelsen. CFR kan best defineres som et «reklamebyrå» for herskereliten i USA. De fleste toppolitikere, akademikere og mediemoguler i USA er medlemmer i denne institusjonen som har verdensregjeringen som sitt agenda, og bruker sin innflytelse til å infiltrere ideologien til «Den nye verdensorden» inn i det amerikanske samfunnet.Den tidligere formann for CFR, John McCloy, avslørte at bevegelsen mot en verdensregjering var veldokumentert

En tidligere formann for CFR, John McCloy innrømmer at bevegelsen (eller sammensvergelsen, som Churchill sa), er veldokumentert, og at denne bevegelsen besto av et nettverk av personer i høye stillinger som hadde et felles mål for øye — verdensregjeringen: «Bevegelsen for en verdensregjering er veldokumentert, men ved slutten av det tyvende århundre ligner den ikke på en tradisjonell sammensvergelse i den vanlige betydning av ordet, der man tenker på en hemmelig kabal av onde menn som møtes bak lukkede dører. Det er heller et 'nettverk' av likesinnede personer i høye stillinger som arbeider mot et felles mål» (sitert i Ted Flynn: Hope of the Wicked, s. 3. Uthevelser tilføyd).

I sin bok Memoarer (2003) innrømmer pengebaronen og fremtredende bilderberger David Rockefeller med stolthet at han tilhører en hemmelig kabal som tar sikte på å ødelegge USA og opprette en ny verdensorden.

«I mer enn hundre år har ideologiske ekstremister i den andre enden av det politiske spektrum grepet fatt i veldokumenterte, offentlige begivenheter for å angripe Rockefellerfamilien for den uhemmede innflytelse de hevder vi har over politiske og økonomiske innstiftelser i USA. Enkelte mener også at vi er del av en hemmelig kabal som arbeider imot USAs interesser. De karakteriserer meg og min familie som 'internasjonalister' som sammensverger oss med andre rundt omkring i verden for å bygge opp en mer globalisert integrert struktur — både politisk og økonomisk. Én verden, om du vil. Hvis det er anklagen, står jeg skyldig, og jeg er stolt av det» (David Rockefeller: Pengebaronen David Rockefeller sier i sine memoarer at han er stolt over å delta i en sammensvergelse som tar sikte på en verdensregjeringMemoirs, s. 405. Uthevelser tilføyd). Det er litt av en innrømmelse, og ingen vil anklage Rockefeller-patriarken for å fare med «konspirasjonsteorier». Denne innrømmelsen passer med hva han sa i en tale tolv år tidligere:

«Vi retter vår takk til Washington Post, New York Times, Time Magazine og andre store publikasjoner. Lederne for disse publikasjoner har vært til stede ved møtene våre i over førti år, og respektert vårt ønske om taushet. Det ville vært umulig for oss å utvikle planene våre for verden hvis vi hadde vært gjenstand for offentlighetens lys i disse årene. Men nå er verden mer sofistikert og klar til å marsjere mot verdensregjeringen. Den overnasjonale suvereniteten til en intellektuell elite og verdensbankierer, er langt mer å foretrekke enn det nasjonale selvstyre som er blitt praktisert i århundrene som er gått» (David Rockefeller i en tale til The Trilateral Commission, juni 1991).

Carroll Quigley

Den amerikanske historieprofessor Caroll Quigley (1910–77) var en av insiderne, og var i sin tid mentor for den unge Bill Clinton, som senere ble USAs president. Quigley skrev en bok på over 1300 sider, der han kommer med en rekke avsløringer:Insideren og historieprofessoren Carroll Quigley kommer med en rekke avsløringer om et globalt, anglofilt nettverk

«Det eksisterer, og har eksistert i en hel generasjon et internajonalt, anglofilt [engelskvennlig] nettverk som til en viss grad opererer på samme måte den radikale høyrefløyen mener kommunistene opererer. Faktum er at dette nettverket, som vi kan identifisere som rundebords-gruppene, ikke har noen som helst motforestillinger mot å samarbeide med kommunistene eller andre grupper, noe de ofte gjør. Jeg kjenner godt til hvordan dette nettverket opererer fordi jeg har studert det i tyve år, og tidlig på 1960-tallet, i to år, fikk jeg tillatelse til å granske deres papirer og hemmelige dokumenter» (Carroll Quigley: Tragedy and Hope (1966), s. 950. Uthevelser tilføyd). Quigley var en insider som ikke fór med løst snakk og «konspirasjonsteorier». Boken er en slags moderne verdenshistorie, sett fra elitegruppens ståsted.

Pengenes makt

Den tidligere britDet er de store pengebaronene som sitter på pengesekken og kontrollerer verdensøkonomien, som er ryggraden bak sammensvergelsen om verdensherredømmet. Ved å kontrollere økonomien, kontrollerer de politikkeniske finansminister Reginald McKenna (1863–1943) hadde god greie på penger, og kommenterte følgende om de som sitter med makten over pengesystemet: «Bankene kan skape penger, og gjør det. . . .Og de som kontrollerer et lands pengesystem, styrer regjeringens politikk og holder folkets skjebne i sine hule hender» (sitert i Caroll Quigley: Tragedy and Hope, s. 325. Uthevelser tilføyd).

Det var stort sett det samme som pengebaronen Mayer Amschel Rothschild sa engang: «Det er meg likegyldig hvem som lager landets lover så lenge jeg kan lage penger og styre et lands pengesystem». Med andre ord: Den som styrer økonomien, styrer både (korrupt) politikk og (korrupt) rettsvesen. Derfor er det selvinnlysende at de som higer etter verdensherredømmet ser det som et av sine første mål å skaffe seg kontrollen over pengesystemene. Det var for så vidt enkelt nok allerede fra begynnelsen, fordi både Weishaupt og hans ordensbrødre hadde full støtte fra datidens rikeste menn, Rothschild-dynastiet, som også finansierte deres virksomheter. Man kan si at de var innleid av pengebaronene til formålet. I sin bok Coningsby, lar Benjamin Disraeli «Sidonia» innrømme overfor sin unge protegé at han lånte ut penger til Europas regjeringer. Det var bare én mann som var i stand til det på den tiden, nemlig Lord Rothschild. Og de som sitter med kontrollen over nasjonenes pengesystem, styrer politikken, som den tidligere engelske finansminister uttalte.

Thomas Jefferson

Thomas Jefferson, som var USAs 3. president Thomas Jefferson betraktet bankvesenet som en stor fare for USAUSAs 3. president, var klar over bankvesenets makt og hvilken risikofaktor det utgjorde for det frie samfunn: «Jeg mener at bankvesenet er farligere for vår frihet enn en stående hærstyrke. Hvis det amerikanske folk skulle finne på å la privateide banker kontrollere pengestrømmen — først ved inflasjon og deretter ved deflasjon, vil de banker og selskaper som vokser opp [rundt bankene] berøve folk fra verdiene deres inntil barna deres en dag våkner opp hjemløse på det kontinent fedrene deres erobret. Myndigheten til å utstede penger bør fjernes fra bankene og gis til folket, der den med rette hører hjemme» (Thomas Jefferson, USAs 3. president, i brev til finansminister Albert Gallatin (1802). Uthevelser tilføyd). Den amerikanske sentralbanken Federal Reserve ble opprettet ved et kupp 23. desember 1913. Ironisk nok er det 8–10 privateide bankfirmaer som eier Federal Reserve, og dermed sitter med makten til å utstede amerikanske dollar! Det var nettopp dette Thomas Jefferson advarte mot.

Andrew Jackson

USAs 7. president Andrew Jackson kalte Rothschild-dynastiet og deres bankvesen en røverhuleAndrew Jackson, som var en kristen, ble valgt til USAs president i 1828. Like før han tiltrådte embetet på nyåret 1829, påbegynte han en granskning av USAs Annen Bank.

Den nyvalgte president hevdet at denne banken var på private hender — som den også var, det var Rothschildene som kontrollerte den — og at bankens verdipapirer var på utenlandske hender — som de også var — som drev en virksomhet som ikke var forenlig med USAs interesser. I den forbindelse uttalte Andrew Jackson disse berømte ordene mot Rothschildene: «Dere er en røverhule og slanger, og jeg har til hensikt å kaste dere ut — Ved Den Evige Gud, jeg vil kaste dere ut!»

John F. Hylan

John F. Hylan, som var borgermester i New York i årene 1918–25 var også klar over at det eksisterte en usynlig regjering (mennene bak kulissene) som utgjorde den virkelige faren for landet, og at disse usynlige makthavere var tilknyttet det internasjonale banksystem:

«Den virkelige faren for landet vårt er den usynlige regjering som i likhet med en kjempeblekksprut strekker sine sleipe armer over våre byer, delstater og over landet vårt. I spissen står en liten gruppe bankfirmaer som vanligvis blir omtalt som 'internasjonale bankierer'.» (John F. Hylan, borgermester i New York 1918–1925).

McFadden

Den tidligere formann for Den aLouis Thomas McFadden var en ekte amerikansk patriot som kalte den privateide amerikanske sentralbank Federal Reserve den mest korrupte innstiftelse verden noen gang hadde sett!merikanske bank- og valutakomité, Louis Thomas McFadden (1876–1936) var ikke snau i sin karakteristikk av den amerikanske sentralbanken, en kritikk mange delte med ham, men som få våget å si høyt:

«I dette landet [USA] finner vi en av de mest korrupte innstiftelser verden noen gang har sett. Jeg sikter til styret i Federal Reserve og Federal Reserve-bankene i seg selv. Det er enkelte som tror at Federal Reserve-bankene er institusjoner som tilhører Den amerikanske stat.

Men det er de ikke. De er private kredittmonopoler som snylter på det amerikanske folk til egen fordel og til fordel for deres utenlandske og hjemlige svindlere, samt rike og rovgriske pengeutlånere» (Louis T. McFadden (komitéformann), i en tale til bank- og valutakomiteen, 10. juni 1932). Det skal nevnes at det etter denne talen ble gjort to mislykkede attentatforsøk på McFadden, samt et tredje og vellykket forsøk i 1936, der han mistet livet. Spørsmål: Hvis disse skarpe ordene fra en amerikansk patriot var «konspirasjonsvrøvl», hvorfor måtte han bøte med livet etter tre attentatforsøk?

Summa summarum

Vi har sett at en rekke meget fremtredende personligheter i høye stillinger innrømmer at det er et agenda som tar sikte på verdensherredømmet, og at dette er godt dokumentert. De har innrømmet at det dreier seg om et globalt nettverk, og at det er knyttet til bankdynastiene. Vi har også sett hva rettenkende menn i høye stillinger har uttalt om det internasjonale bankvesenet. Dette er ikke «konspirasjonsteorier» — det er dokumenterte fakta, svart på hvitt. Floskelen «konspirasjonsteorier» eller «konspirasjonsvrøvl» er i denne sammenhengen fullstendig malplassert og faller på sin egen urimelighet.

Denne artikkelen er hentet fra innsyn 1-2008